Et dusin år etter gjennombruddsalbumet Jagged Little Pill, et album som ga henne 7 Grammy-priser og en trofast tilhengerskare verden over, er Alanis Morissette fremdeles ikke bare en populær artist, men en artist som har bygget sin suksess på like deler av autentisitet og sårbarhet. Begge disse egenskapene gjør henne i stand til å nå nye milepæler med sitt siste album, Flavors of Entanglement.
Hennes nye sherpa-guide er den britiske elektronika-produsenten Guy Sigsworth (Björk, Imogen Heap), som skrev og produserte albumet sammen med Morissette. Nesten to dusin sanger ble til under skrivestunder i London og Los Angeles, hvorav 13 ble valgt ut til den endelige versjonen av Flavors of Entanglement. Morissette holdt seg til den kjente oppskriften - å skape sanger som øyeblikksbilder av livet sitt – men det fungerte også som en rensende prosess i en turbulent tid av livet hennes. "Jeg skriver ofte med tilbakeblikk på ting, men denne gangen ble alt skrevet i sanntid", sier hun. "Denne platen hjalp meg gjennom noen sårbare øyeblikk. Hver sang var som en livbåt."
Hennes forkjærlighet for eklektisisme, enten musikalsk, spirituelt eller ellers, har gitt et nytt lydbilde og nye stilarter til det nye albumet, som er hennes første originale studioalbum på fire år. Østlig inspirerte trommer og gitarer blander seg med elektroniske nyanser på åpningssporet, "Citizen of the Planet", et poetisk narrativ av hennes livshistorie og transnasjonale perspektiv. Morissettes yin/yang-syn på det mikrokosmiske selvet i en makrokosmisk verden gjenspeiles på hovedsingelen "Underneath", som viser til Mahatma Gandhis idé: "You must be the change you want to see in the world."
Morissette dekonstruerer menneskelig oppførsel i den disharmoniske "Versions of Violence", men gir oss et mer personlig perspektiv på offerrollen på sanger som den røffe "Straitjacket", den uforglemmelig vakre sørgesangen om tapt kjærlighet, "Torch", viljeserklæringen på "Moratorium", den hypnotiske rytmen på "Tapes" og takknemligheten på den ambisiøse "In Praise of the Vulnerable Man". Morissette utforsker læringens ofte sykliske natur på spor som den alvorsfulle, sorgtunge "Not As We" og den ekstatiske friheten på "Giggling Again for No Good Reason", før hun stiger til himmels med det føniks-aktige sluttsporet "Incomplete".
"Det finnes ingen annen artist – mannlig eller kvinnelig – som kan ta deg på en slik følelsesmessig reise som Alanis kan", sier Sigsworth. "Hun har en hypervoldsom, supermassiv, planetspisende følelsesmessig skala. Hun går hele veien – 10 på Richters skala – og vi er i episentrum med henne når hun maner frem nye verdener med musikken. Hun kan være rasende og fiendtlig, opprørt og knust, glødende nostalgisk, sensuell, munter og selvironisk – alt på ett album."
Et dusin år etter at verden for første gang ble kjent med Alanis Morissette, befinner den mer modne artisten seg fremdeles på den kreative sti og har et sterkt ønske om å hjelpe andre på deres vei. "Jeg lever for å helbrede brister og lage bro mellom de menneskelige og guddommelige aspektene av livet, og jeg håper at jeg ved å dele mine egne erfaringer kan hjelpe mennesker på deres personlige reiser, hvor de enn befinner seg", forklarer hun. "Ellers kunne jeg like godt ha sunget sanger i dusjen og begynt med hagearbeid."
