Black Rebel Motorcycle Clubs

"Baby 81" er en ambisiøs, mektig, gitardrevet rock'n'roll-plate som garantert både fenger og får deg til å tenke. Lydmessig er dette milevis unna den root-aktige, akustiske "Howl". "Baby 81" ble til bare få minutter etter at det siste sporet på "Howl" var komplett, da Peter Hayes (gitar/vokal) og Robert Levon Been (bass/vokal/keyboard) ble gjenforent i studio av trommis Nick Jago etter et kort oppbrudd tidligere på året.

"Jeg var nær ved å grine nesten hele tiden, det var veldig følelsesladet", mimrer Jago. "Det var den mest minneverdige innspillingsøkten jeg har hatt." Been følte det på samme måten: Om de inspirerte, rå "Took Out a Loan" og "666 Conducer" sier han: "Jeg holdt fast på de to sangene i et år, dagdrømte om hva som ville skje hvis vi fullførte dem."

Bandets ferd mot "Baby 81" begynte på midten av 90-tallet, da Hayes møtte Been på high school utenfor San Francisco. Senere, da britiske Jago kom til, kalte bandet seg opp etter gjengen i kultfilmen "Wild One" og begynte å ta spillejobber. Med to album – deres debut fra 2001 med bandnavnet som tittel, og "Take Them On, On Your Own" fra 2001 – ble BRMC kjent for sin psykedeliske fuzz-rock, en blanding av dempede vokaler, atletiske basslinjer og bluesaktige gitarer. Under en europeisk festivalturné i august 2004 drev konflikter og rusmidler de tre fra hverandre, og Jago dro sin vei. Da de returnerte til USA, lagde Been og Hayes "Howl" – en roligere, rå, sjelfull samling som strippet bandets grove grooves ned til de essensielle elementene – og etter at gjengen ble gjenforent spilte de i Reading og Leeds i 2005.

Da "Howl"-turnéen var over, gikk BRMC i studio med armene fulle av innspillinger av jams med foreløpige titler oppkalt etter byene de ble laget i (skjønt den hypnotiske, blues-aktige "Berlin" beholdt sin originaltittel). De fiklet med, skrev, vraket og spilte inn materiale på nytt. Til sammen utgjør disse 13 sporene "Baby 81" – sanger født inn i konflikt som representerer håp for fremtiden, mye likt platens navnebror, et spedbarn som ble lagt inn på sykehus som følge av Tsunamien i 2004 og som ni forskjellige mødre påberopte seg som sin sønn, til han fant veien tilbake til sin egen familie.

"Baby 81" er en drivende rock'n'roll-plate som fremdeles opprettholder "Howl" sin folk-aktige kjerne. "Jeg ser den på en måte som søsteren til Howl", sier Hayes. Lyrisk setter gruppen søkelys på et tema de har utforsket før: "Personlig opprør. Det må starte et sted, og hvis det ikke er på et personlig nivå, er det for lett å slå livskiten ut av myndigheter med ord", forklarer Hayes. "Begynn med deg selv, så får du forhåpentligvis nok personer til å gjøre det selv også, så kan vi alle samle oss."

"Baby 81" er full av inspirasjon: det fete riffet som introduserer åpningslåta "Took Out a Loan"; det massive beatet i Led Zeppelin-stil som fyrer i gang "666 Conducer"; berusende, pianodominerte "Window", eller det praktfulle symfoniske preget på "All You Do Is Talk". Men mest overraskende er måten albumet på et eller annet vis omfavner alle deres 3 tidligere forsøk, men likevel representerer en utvikling.

Den hymneaktige første singelen, "Weapon of Choice", er et kraftfullt samarbeid mellom de to sangskriverne; Hayes sammenlignet lyden med albumets "Love Burns". "Jeg liker idéen med å gjemme en masse akustiske gitarer bak de elektriske", sier Hayes. "Jeg har en gitar som faren min ga meg, og jeg prøver alltid å legge den til sanger, bak det elektriske, bare for å holde ånden hans der." Familie er viktig for bandet – Beens far jobbet som lydtekniker på "Baby 81", og har til og med håndtert live-lyd for bandet.

Albumets "gla'-spor", den melodiske "Not What You Wanted", er en av bare "to sanger i dur", i følge en leende Hayes. Da det originale opptaket ikke falt i smak hos bandet, "brukte jeg to uker på å bare legge på hundrevis av gitarinnslag og trekkspill, omvendte gitarer, vokaler og sånt", legger Hayes til. "Jeg satt hele natten i rundt tre dager på rad. Jeg elsker det. Her trengs det ikke rusmidler."

Gruppen slo også til med en omfavnsrik låt som varte i nøyaktig ni minutter og elleve sekunder – ved en tilfeldighet ("Det er skikkelig skummelt", sier Been, som legger til at det ikke var bandets intensjon å legge åpenbare politiske overtoner til platen). "Jeg tror det er den lengste sangen vi har spilt noen gang, og det var også første gangen vi gjorde en ekte gitarsolo", legger Been til, som spilte gitar på sporet. "Det var som om vi krøp under huden på noen andre en stund, og vi bare lente oss tilbake og lot oss rive med til et sted langt unna det planlagte. Det er som et krøllete, virvelaktig mantra av psykogeniske manifestasjoner, med strø på toppen."

LP-en slutter med "Am I Only", en av Hayes' eldste sanger, "som jeg har prøvd å få ham til å legge på en plate i lang, lang tid, siden det første albumet", sier Been om det nydelige sporet i middels tempo med en av hans favoritter blant Peters komposisjoner: "You turn into a song and everything feels wrong, there's so much to see, but lost is meant to be, am I only only one of you."

Når BRMC snakker om 81, dveler de mye ved timing: å vite når man skal slutte å jobbe med sanger, å finne strimlene av tid i lydsjekker som skal formes til det neste albumet. Og selv om det slutter med et spor Hayes skrev sent i tenårene, "rekkefølgen på denne platen er nesten perfekt kronologisk, fra den første sangen vi spilte inn til albumet til den siste", påpeker Been. "Jeg vet at mange band ikke gjør det, men jeg syns det får albumet til å føles mer levende, det er som en levende, pustende organisme."

"Baby 81" fanger opp Black Rebel Motorcycle Club i den mest avgjørende perioden i deres karriere. "Jeg tror vi alle tok mer sjanser på dette albumet, og skrev mer aktuelle sanger", avslører Been. "Vi pleide å holde ganske godt fast på nye sanger, men nå føles det på en måte som om folk endelig skal få høre hvor vi står akkurat nå – vi er mye mer i øyeblikket."