Da han gikk på scenen for å motta MTV2-prisen for "Sugar, We're Going Down", var dette det eneste Fall Out Boys bassist og sangtekstforfatter Pete Wentz tenkte på: "Nå må jeg ikke bruke banneord." Kort tid etter ble bandet, opprinnelig fra en av Chicagos forstader, nominert til en Grammy-pris for Beste nye artist. Men lovordene stoppet ikke med det. Fall Out Boy vant tre Teen Choice Awards, og videoen til "Dance, Dance" vant MTV Video Music-prisen for Seernes valg, og ble nominert til Beste bandvideo.
Tross all suksessen har bandmedlemmene holdt seg trofast til røttene sine; ikke fordi de ikke har forandret seg, men fordi de lager musikk de elsker å høre på og ikke forandrer seg for å følge trender i tiden. Berømmelse har aldri vært drivkraften bak bandets musikk, og all den nylige suksessen har ikke helt gått opp for dem enda.
Som selvutnevnte nerder jobber de fremdeles like hardt med musikken sin om de skal spille for fem tusen eller fem personer. "Jo mer du prøver å gjøre alle til lags, jo mindre ender du opp med å gjøre noen til lags," sier Patrick Vaughn Stump, Fall Out Boys hovedsanger og gitarist.
Suksessen med megahitalbumet "From Under the Cork Tree" ble ikke tatt for gitt. Istedenfor å hvilke på laurbærene valgte Fall Out Boy å gå rett tilbake på jobb, til tross for en hektisk turnéplan, ved å slippe sitt neste album, "Infinity on High".
Tittelen "Infinity on High" er tatt fra et brev skrevet av Vincent van Gogh i 1888. I brevet beskriver Van Gogh energiinnsprøytingen i arbeidet sitt som følge av forbedret helse. "Vær tindrende klar over stjernene og endeløsheten der oppe. Da virker livet nesten forhekset likevel."
Den første singelen, "This Ain't a Scene, It's an Arms Race" er et ironisk blikk på "hvordan vi er så avhengige av og besatte av ny kunst, kultur og trender," sier Wentz. Refrenget består av frenetisk punkrock, med pulserende vers. Sangen debuterte offisielt på American Music Awards, og klatret umiddelbart til Billboard Pop 100 airplay-listen kort tid etter.
Dette albumet skiller seg fra bandets tidligere arbeid, med "Cork Tree"-produsent Neal Avrons retur sammen med R&B-produsenten Babyface. "Vi elsker tilnærmingen hans til melodier," sier Wentz om å jobbe med Babyface. "Patrick ville synge med større vidd og mer sjel, og vi ville finne noen som kunne være drivkraften bak dette."
I "Hum Hallelujah" introduseres tredjeverset av en krapp trommerytme som høres ut som en inspirert indianerstammedans akkopagnert av tamburiner og et koraktig refreng som gir assosiasjoner til Leonard Cohens "Hallelujah", en referanse til en dypt ulykkelig tid i Wentzs personlige liv, da han kjempet med og vant over isolasjonen han følte under innspillingen av "Cork Tree".
Albumet har et nattlig preg, og ligner til tider klassisk musikk. "Golden" starter med en myk, minimalistisk pianotone som bukter seg gjennom det første gripende verset, mens Stumps stemme høres like trist ut som det underliggende pianoakkopagnementet høres optimistisk ut. "Thriller" er både en takk til fansen som har vært med Fall Out Boy fra begynnelsen av, og et svar på alle kritikerne som sa bandet aldri kom til å bli til noe.
"Det ideelle for dette albumet er å kjøpe det, ta det med hjem og høre på det i mørket," sier Wentz. "Vi elsker sangene vi spiller, og noen ganger ser vi ut til å overføre det til publikum på en ærlig måte."
