«Jeg tror folk venter en bestemt lydstil av oss,» sier Kings of Leons trommis Nathan Followill, «men på denne plata har vi prøvd å spille dem et puss.»

Og det er sannelig ikke gamle vaner som møter oss på kvartettens ambisiøse og utforskende nye album «Because Of The Times». Kings of Leons forrige utgivelse, «Aha Shake Heartbreak» fra 2005, var «en rykende rakett av kontrollert voldsomhet,» som Rolling Stone kalte det, stappfull av energiske tominutters utbrudd av liderlige gitarer, kraftige trommer og brummende stemmebruk. I «Because Of The Times» åpner Followill-klanen seg (brødrene Nathan, Caleb og Jared, og fetteren Matthew), slakker på reglene og rangler lystig i sin nyfunne musikalske frihet.

«Vi lettet på våre egne begrensninger,» sier frontmannen og gitaristen Caleb. «Vi gikk i studio med åpent sinn, bestemt på å gjøre det som måtte gjøres for å løfte disse låtene opp til neste nivå. Vi har jo så mye musikk i oss, og så mange områder vi kan bevege oss på.»

Det ville ha vært lett for Kings of Leon å lage en Aha Shake del 2 og vært ferdig med det. Guttenes far var prest i pinsemenigheten og de vokste opp med å reise rundt på prekener han holdt på landsbygda i sørstatene. Med Aha Shake og forgjengeren fra 2003, Youth and Young Manhood, ble guttene forvandlet til indie-stjerner i Amerika og store rockestjerner i Storbritannia. I 2005 kalte bladet Harp dem «den friskeste brisen som har blåst gjennom moderne musikk siden punkrocken snudde alt på hodet på slutten av 70-tallet».

Men i stedet for å ri videre på suksessen bestemte guttene seg for å ta utfordringen. «Det var ingenting vi var redd for å prøve,» sier Nathan. «Det er nok det som er forskjellen på dette albumet og det forrige. Vi er slett ikke blyge. Hver låt viste oss noe vi hadde i oss som vi ikke visste om, og som gjorde at vi kunne være enda mer vågale på neste låt.»

Med det for øyet er «Because Of The Times» (tittelen henviser til et årlig prekenmøte guttene var med på) et album som for første gang inneholder et spor som varer i over fem minutter (Knocked Up), som inneholder første låt med vokaleffekter (On Call), og den første låta som virkelig kan kalles en arenarockelåt (Black Thumbnail). Videre har vi den halsbrekkende McFearless, den harmoniske Ragoo, den avskyelige Charmer og den valsende The Runner – en sang som er så søt at den nesten er en voggesang. «Jeg kan synge søtt hvis jeg vil synge søtt,» sier Caleb, som med sin sørstatsslang tidligere utgjorde kjennemerket på bandets klang.

Because Of The Times er Kings of Leons hittil mest mangfoldige samling, og det er nok fordi de for første gang gikk i studio og akkurat visste hvordan de ville det skulle låte. Albumet er fylt til randen av motiver og representerer et stort framskritt når det gjelder låtskriving og musikalsk dyktighet. Caleb skriver som regel teksten, men «dette er det første albumet der alle fire har bidratt like mye og sagt sitt i hver låt,» sier Nathan. Caleb tilføyer: «Vi ville lage en plate som lød annerledes, så derfor måtte vi høre litt mer på hverandre.»

Til å lede dem gjennom prosessen vendte guttene seg til sine mangeårige produsenter Ethan Johns (Ryan Adams, Ben Kweller) og Angelo Patraglia. «Ethan er en som virkelig vet hvordan man får deg til å gi det du kan – hvordan man får deg til å yte det ypperste,» sier Nathan. «Og Angelo vil at du skal yte det ypperste, men han vil at du skal ha det gøy når du gjør det, for det skinner gjennom i opptaket. Det er han som får oss til å gå på line og prøve ting vi aldri ville ha tenkt på selv. Det er en flott balansegang.»

Denne gangen ønsket bandet at Johns og Petraglia skulle ha en mer aktiv rolle i opptaksprosessen. «Vi var på jakt etter de lydbildene vi hadde i hodet,» forklarer Nathan, «fordi plata representerer deg som et band. Men når du er ung, som vi var da vi lagde de to første platene, så vet du ikke det.» Det er likevel ingenting som slår å dra på turné med fullendte proffer som U2 (i 2005) og Bob Dylan og Pearl Jam (i 2006). Da blir du voksen fort.

«Den siste kvelden på Dylan-turneen,» sier Caleb, «kom Dylan inn på omkledningsrommet, og så sier han (Caleb imiterer Dylans hese stemme): ‹Hva var den siste låta dere spilte?› Og jeg sa, ‹Øh... den heter Trani› (ei vise om transvestitthorer fra den første plata). Og Dylan sier: ‹Det er jo faen til låt.› Det er nok det største jeg har opplevd i hele mitt liv.»

Så hvor går ferden videre? På turné, selvfølgelig. «Det er vår greie,» sier Nathan. «Vi er et band som liker å opptre på scenen, det er det som gir oss næring. Vi liker å stå der og gi en god forestilling. Vi begynner øvelsene i morgen, og jeg tror nok vi kommer til å angre på at vi tok med så vanskelige partier på platen, som vi nå må spille på scenen hver kveld.» Han tar en liten pause, så sier han lystig: «Men jeg kommer til å ha kjempemuskler i armer og bein og blotte brystet!»