«Det er litt uvant for meg å bry seg så mye om en plate,» sier Mandy Moore. «Jeg har ikke vært personlig involvert i noe tidligere, ikke slik som på denne.» Moore sikter stolt til sitt nye album Wild Hope, som hun har skrevet sammen med Lori McKenna, the Weepies, Rachael Yamagata og en bråte andre kritikerroste sangtekstproduserende vokalister. Wild Hope er tatt opp i Allaire Studios og produsert av John Alagia, mannen bak miksebordet på John Mayers debut Room for Squares fra 2001. Platen slippes våren 2007 via The Firm Music.

På en måte er Moores album en samling låter – fullført og sammenstilt over ganske lang tid, et prosjekt der en popartist ødsler overveldende menger av sin energi, overbevisning, oppmerksomhet og hjerte – slik det gjerne gjøres i det ustoppelige popmusikkmarkedet.

For 22-åringen, som er født i New Hampshire og oppvokst i Orlando, representerer imidlertid akkurat denne utgaven og måten den ble til på, avgjort noe nytt. Når hun snakker om den, er hun full av stolthet, lettelse og undring. «Mine tidligere prestasjoner har nok sin tid og sitt sted,» sier Moore, og sikter til albumene hun gav ut mellom 1999 og 2002 på tampen av 90-tallets tenåringspop. Nå om dagen er hun derimot bare opptatt av å komme på linje med musikken hun elsker og har tro på.

Hun fortsette: «Tenåringspop var en utmerket plattform å starte på. Jeg er ikke den som angrer på ting. Men på den tiden bare gav de meg låter og bad meg gå i studio og gjøre opptak. Ja, jeg tror nok at du forandrer deg etter som du blir eldre, og det gjør musikksmaken din også. Og det var ganske nedslående for meg at jeg ikke fikk gjenspeile de forandringene i musikken jeg holdt på med.

Moores spesielle livfulle stemme avslører at hun stiller seg hoderystende til det. «Det virket bare ikke som at situasjonen var som den burde være.»

I de to årene hun arbeidet med det nyeste albumet, insisterte hun på at situasjonen ble som den burde være. Eksempler på det er hennes nåværende forhold til The Firm og det Los Angeles-baserte managementfirmaets nyskapende nye platemerke, som er skapt i samarbeid med EMI Music og utviklet for å omstrukturere de fremherskende royalty-ordningene slik at de kan gagne kunstnerne mer.

På sitt eget vis begynte Moore å insistere på det i 2003, da hun gav ut Coverage, en usedvanlig samling der hun trakterer låter av noen av de største låtskriverne i anglo-amerikansk pop-rock-historie – artister som Joni Mitchell og Joan Armatrading – fra hennes eget ungdoms- og voksenlivs synspunkt.

«Coverage var da jeg begynte å gjøre den virkelige meg mer gjeldende,» sier Moore. «Jeg var bare så glad i musikken og ville opplyse alle som ikke visste hvor stor Joe Jackson og Todd Rundgren var.» På det nye albumet, der Moore også samarbeidet med James Renald og Chantal Kreviazuk, var Moore imidlertid bestemt på å skrive sitt eget materiale. Det ble et uomtvistelig krav hun stilte seg selv og alle hun arbeidet sammen med eller planla å arbeide sammen med. «Jeg nektet å endre kurs på denne platen,» sier Moore. «Den betydde for mye for meg.»

Prosjektet hadde dessuten begynt å ta form i Moores ambisiøse sinn, sammen med hennes voksende erfaring som filmskuespiller. Da hun begynte å opptre i filmer som «A Walk to Remember» (2002), den kritikerroste «Saved» (2005) og Paul Weitz' film «American Dreamz» (2006), og begynte å komme i kreativ kontakt med folk som John Turturro, Michael Stipe, Susan Sarandon, Billy Crudup og mange andre, begynte disse erfaringene og forbindelsene å anspore og bringe fram i henne det som alltid hadde vært et mer avgjørende instinkt, nemlig det overfor popmusikken.

«Alt ble koblet til valgene jeg tok i filmene,» sier Moore. «Som skuespiller har du ganske stor kontroll over filmene du er med i: Hvis du ikke vil være med i en fart-og-spennings-film, trenger du ikke gjøre det. Hvis du ikke vil være med på nakenscener, trenger du ikke gjøre det heller. Det avgjør du fra tilfelle til tilfelle, fra prosjekt til prosjekt. For meg gikk alt dette hånd-i-hånd med musikken. Jeg kan ikke være i en film med Diane Keaton, Mia Farrow, Billy Crudup eller Tom Wilkinson og så komme og lage en plate der jeg er fraværende som skapende kraft.»

For Moore var dette helt logisk. «Jeg visste at jeg ønsket å arbeide med Lori McKenna, Rachael Yamagata og Weepies. Slik måtte platen bli, og det er delvis derfor det tok to år å lage den. Det har vært en meget interessant og givende prosess. Jeg er fremdeles litt svimmel av det hele.»

På det nye albumet synger hun – med nyfunnen klarhet, overbevisning og tone – vakkert klare og detaljerte melodier som overbringer viktige sider ved hvordan det føles, som hun sier det, å være «en ung kvinne som finner ut om livet og hvor hun hører hjemme i forhold til kjærlighet, forhold og skuffelser. Moore har skrevet låter som «All Good Things» og «Looking Forward to Looking Back» sammen med the Weepies. Det er samarbeid som More skatter, både på personlig og musikalsk plan. Andre låter, som for eksempel «Most of Me», har hun skrevet sammen med McKenna, «Ladies Choice» sammen med Yamagata, og den betagende balladen «Gardenia» sammen med Chantal Kreviazuk, i likeledes vellykkede samarbeid. Alle disse har laget musikk som Moore elsker.

«Alle disse artistene var det bare å oppdage, og da måtte jeg spørre meg selv: Dette må da være det største siden hjulet ble funnet opp?» Hvorfor er ikke Rachael Yamagata på radio hele tiden? Hadde Weepies virkelig ikke noen plate som kom på ti på topp? Hva med den flotte stemmen og fortellerevnen til Lori McKenna? For meg var alt dette så tilgjengelig, så fantastisk kreativt og vakkert.»

Ifølge Moore er den største forskjellen med låtsamlingen på Wild Hope at tekstene denne gang er hennes egne. Nå snakker Mandy Moore med en eksperts dybde og ekspertise om låtskrivningens kunstart: «Intet er bedre enn å bli ferdig med en låt og være fornøyd med den, og vite at det ble bra og være sikker på at det ble nøyaktig det jeg ville formidle.»

Platen åpner med den fengende låten Extraordinary, også et resultat av samarbeidet med the Weepies. Det var det siste låten Moore gjorde ferdig på albumet. «Den er en dristig ytring,» sier hun. «Jeg tror den er like sårbar som de andre låtene på platen, men det krever litt mot å skrive en slik låt og ikke skjemmes over det. Jeg er blyg og ofte innadvendt, men ekstraordinær vil jeg være – hver dag.»