Høsten er en stemningsfull årstid i a-ha's historie, og da er det ikke bare snakk om fortiden. Det handler også om livene deres her og nå. Dette er en årstid for kreative milepæler for den mest suksessrike musikalske eksporten fra Norge. Og det fortsetter opptil helt nylig, med utgivelsen av Analogue høsten 2005, a-ha's åttende studioalbum, og en verdensturné.

De har en lang statistikk bak seg. Høsten 1980 presenterer Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy sitt første album for verden (eller i det minste for en bitteliten prosentandel av verden), som medlemmer av et band ved navn Bridges. Høsten 1983, med Morten Harket på plass som frontfigur i trioen som alltid siden vil være kjent som a-ha, sikrer de seg en verdensomfattende platekontrakt med Warner Brothers.

Høsten 85 blir Take On Me ikke bare deres store sang, men praktisk talt temasangen for selve 80-årenes pop, med debutalbumet Hunting High and Low i ryggen. Høsten 86 vinner deres berømte og udødelige promoklipp fire priser under MTV Video Music Awards, og a-ha begynner å forme sin selvstendighet med utgivelsen av det for en stor del selvproduserte andrealbumet Scoundrel Days.

Høsten 1990 raker de med seg sin 13. topp 30-singel på rad i Storbritannia, deres "andre hjem", hvor de hadde sin lærlingetid før berømmelsen. Samme årstid i 94 åpner et uannonsert, femårig bandoppbrudd for individuelle uttrykk. I 98 bekrefter a-ha sin gjenforening, som fører til Minor Earth, Major Sky i 2000 og Lifelines i 2002.

Dette var en hensiktsmessig hurtigspoling gjennom a-ha's fortid, rett og slett fordi nåtiden er for viktig. Det skjønner du i det øyeblikket du hører Analogue. De har så visst forandret seg og modnet på to tiår i offentligheten, og her er det så absolutt distinkte og motsetningsfylte kreative krefter som trekker platen i ulike retninger.

Men det er det som er så spennende: at Morten, Magne og Paul har fokusert energien sin på de positive spenningene ved å lage en glimrende ny plate, med nytt plateselskap. Fra den første singelen, den på en og samme tid kalde og omfavnende Celice, til umiddelbare og unektelig fengende Analogue og Halfway Through The Tour, til den ettertenksomme, sarte Keeper of the Flame og en av deres egne favoritter, den sofistikerte Cozy Prison, er det et album som går nye veier, men samtidig er helt og holdent a-ha.

På tide at vi lar dem forklare seg. "Det vi gir bandet nå", sier Magne, "er styrkene vi har bygd oss opp invididuelt, vi tar dem inn i miksingen, som skaper en helt annen dynamikk. På de to siste albumene har de interne konfliktene nesten vært fokus for vår musikalske retning. Nå føler jeg at vi har laget et mye klarere, mer sammenhengende album, hvor vi er klare til å ta bandet til et nytt sted sammen."

"Det føles veldig annerledes," samtykker Morten. "Vi har kontrakt med Universal nå, det er nytt for oss og det virker inn på en rekke ting. På en måte får du sjansen til å starte på nytt igjen. Oss tre imellom er vi midt i en endringsprosess. Det er så mange forskjeller mellom oss, som essensielt er en fordel, men de må få lov til å komme fritt til uttrykk."

"Vi har kommet tilbake til vår egen historie og vurdert den på nytt, feiret den litt mer enn vi har gjort før", sier Magne. "Det er ikke bare en følge av tiden som har gått, men også av at vi har gjort så mange ulike ting. Det lader våre psykiske batterier og bringer en ny dynamikk inn i gruppen."

Det er hemmeligheten bak utviklingen i a-ha, og i likhet med sine horder av fans er de oppglødd over sitt nyvunne perspektiv. "Det har vært mye enklere for oss, for i dag bare er vi hvem vi er", sier Morten. "Jeg liker det faktum at vi handler om noe litt annerledes. Det jeg syns er interessant i livet er den evig skiftende stemningen, og at ingenting egentlig kan forbli det samme, du må leke med det og svare tilbake. Det kan være en veldig interessant måte å jobbe på."